Om overgrep og "overgrep" i psykiatrien og av psykiatriske pasienter.

Et område media med jevne mellomrom belyser (etter eget forgodtbefinnende som f.eks. når opplagene er litt dårlig) er psykiatrien og bruken av tvang, noe som veldig mange synes kan defineres som et overgrep. Når media da skal slakte den psykiatriske delen av helsetilbudet her til lands finner de seg en person eller to som har blitt lagt inn i henhold til psykisk helsevernlov §3.3 eller §3.2, eller det som media populært sett kaller "tvansgparagrafen", og som muligens ikke hadde noe innenfor dørene på en psykiatrisk avdeling å gjøre. MEN, det som er viktig å huske i forbindelse med også disse sakene er at en vakthavende lege i hjemkommunen til disse menneskene er de som er ansvarlig for innleggelsen, og denne vakthavende legen har ikke drevet en dør-til-dør aksjon på måfå for å fylle opp en ellers tom psykiatrisk avdeling i sitt nærmiljø. Det er også sånn at de som blir lagt inn på tvangsparagraf har et eksternt organ de kan klage til; Kontrollkommisjonen (KK). Ved klage til KK vil det også bli oppnevnt en advokat som hverken miljøpersonal ved en avdeling eller leger nødvendigvis skal ha kontakt med, med mindre pasienten selv ønsker dette. Pasienten får så legge frem sin sak i et møte med KK, så er det opp til denne kommisjonen å avgjøre om pasienten får medhold og kan skrive seg ut, eller om vedkommende må fortsette med tvungen behandling.

I forbindelse med at media klarer å grave opp et menneske eller to som føler seg urettferdig behandlet av helsesystemet så pleier de også å grave frem noen heftige statistikker på tvangsbruk innenfor psykiatrien. De bruker naturligvis dette som sin fane og proklamerer høyt og tydelig all den unødvendige tvangen som blir brukt og selvfølgelig at tvangsbruk i norsk psykiatri må ned. Det disse tallene IKKE sier noe om, og som media heller ikke opplyser sine seere eller lesere om er hvilke kasuser som også faller inn i statistikken for tvangsbruk.

En lang rekke pasienter vet at hvis de går til legevakten og sier at de har konkrete planer om å ta livet sitt og at de ikke samtykker til innleggelse så blir de lagt inn på tvangsparagraf. Og disse pasientene er det langt kortere imellom enn hva mange forestiller seg. Denne pasientgruppen består i all hovedsak av 3 grupperinger; rusmisbrukere som har behov for en seng å sove ut i og mat i kroppen, mennesker med personlighetsforstyrrelser, og eldre ensomme mennesker uten nettverk. Joda, jeg er fult klar over at dette kan høres kaldt og kynisk ut, men det er faktisk tilfelle.

En annen gruppe mennesker som faller inn under tvangsstatistikken uten og være representativ for kasusene som har behov for tvang er eldre mennesker i institutsjon. Dette er en gruppe mennesker som ofte kommer innom psykiatrien i forbindelse med ferieavløsninger til sommer og jul, ved diverse sykehjem rundt omkring i det ganske land. Om vi snakker overgrep noen plass i psykiatrien så er det HER!!! For hva er mer hårreisende enn at en institusjon hvor et gammelt menneske skal få leve i fred og ro resten av livet sender dette gamle mennesket til en akuttpsykiatrisk avdling?? Disse menneskene lider ofte av demens, de har mange somatiske plager som en psykiatrisk avdeling ikke har noen som helst forutsetning for å kunne håndtere og de har spesielle behov som trenger tilrettelegging. Det stresset som disse personene blir satt under ved å bli sent av gårde til en helt fremmet plass, gjerne i sykebil eller med politi, fastbundet i en sykeseng (for ikke å utagere siden de naturligvis blir utrygge av dette), for så å legges inn på en skjermet enhet ved en akuttpsykiatrisk avdeling, kan man ikke en gang begynne å beskrive. En ting er i alle fall sikkert, hadde et sykehjem gjort dette mot en av mine nærmeste så hadde neste instans for dem vært rettssalen. Det som er trikset for sykehjemmet er å beskrive pasientene som utagerende og en trussel for sine omgivelser, på denne måten for de lagt dem inn på tvang. For naturligvis kan ikke et eldre dement menneske som ikke en gang vet hva de heter samtykke til innleggelse i psykiatrien. Videre drenerer kommune og sykehjem hjemsendelsen av disse pasienten siden kommunene ikke mottar dagbøter for ferdigbehandlede pasienter i psykiatrien (dagbøter blir kun skrevet i somatikken). Psykiatrien blir på denne måten et smutthull for kommuner og sykehjem, og MANGE OVERGREP blir begått hvert år mot eldre mennesker på dette viset. Jeg har selv jobbet mange år i psykiatrien og for en tid tilbake mottok vi et innleggelsesskriv fra et sykehjem hvor innleggelsesårsaken var oppgitt å være dårlig bemanning ved sykehjemmet, dette mennesket ble lagt inn på tvang §3.3!!!

Den siste gruppen jeg ønsker å vie litt oppmerkomhet i denne omgang er en gruppe Adresseavisen har hatt i fokus den siste uken, selvskadere. Og hva selvskadere angår er det ikke psykiatrien som begår overgrepene, men faktisk legevakten!! De som jobber i psykiatrien innehar et visst nivå av forståelse og kunnskap hva denne typen adferd angår, noe som ikke kan sies om de legene som praktiserer i somatikken har. Mangelen på kunnskap og forståelse gjør at mange pasienter ikke blir møtt med den respekten og forståelsen de så absolutt har krav på. Snarere blir de møtt med en kvalm arroganse og et maktsmisbruk man skal lete lenge for å finne andre steder innenfor helsevesnet. Det å prestere å sy UTEN å tilby pasienter bedøvelse hører ingen sted hjemme!!! Jeg skulle likt å sett legene ved legevakta sy et barn som har falt i barnehagen uten bedøvelse eller et gammelt menneske som har falt i hjemmet sitt, men dette hadde mest sannsylig aldri forekommet da både menigmann og lege VET at sånt ikke skal forekomme. LIKEVEL tar enkelte leger seg den frihet å sette igang å sy mennesker med alvorlige kuttskader UTEN bedøvelse, og minst like viktig uten respekt! Hva som gjør ting enda verre er at representanter for legestanden, som burde vite bedre, går ut og flagger sin uvitenhet eventuelt arroganse, velg den som passer... Det lyser i alle fall lang lei at de enten ikke har kontroll på hva som foregår på legevaktskontorene rundt omkring, i hvilket fall man kan spør seg selv, bør de inneha den jobben de har, eventuelt så vet de hva som foregår, men velger å ikke ta tak i det eller overse det fordi de innerst inne er enig i praksisen til enkelte leger, i hvilket fall de heller ikke burde inneha sin nåværende stilling. Maken til arroganse, skal man i hvert fall lete lenge for å finne.

Jeg har selv et glitrende eksempel på mangel for respekt ovenfor denne typen pasienter samt mangel på represalier ovenfor leger som egentlig vanskjøtter sitt ansvar. For en tid tilbake skulle jeg følge en inneliggende pasient til legevakt for å få denne sydd, da pasienten hadde påført seg selv store skader. Pasienten hadde flere lange og svært dype sår forskjellige steder på kroppen, og jeg selv samt en kollega måtte holde fast pasienten mens legen satte bedøvelse. Det var helt klart at pasienten hadde store smerter, men dette valgte legen å overse, han håndterte pasienten på en særs ufin måte og slengte i denne at såpass måtte vedkommende klare å holde ut siden pasienten selv tross alt hadde påført seg disse skadene. Også under syingen var legen ufin mot pasienten og uforsiktig når han sydde (pasienten fikk sydd mer enn 100 sting). Jeg var naturligvis svært opprørt over den behandlingen min pasient hadde mottatt og la frem saken på vegne av pasienten til mine overordnede, både avdelingssykepleier og avdelingsoverlege. Faktum er at ingen av mine overordnede gikk videre med saken, følgelig fikk det heller ingen konsekvenser for den legen som hadde behandlet min pasient. Sviket og overgrepet mot en svært syk pasient ble i dette tilfellet dobbelt. Ikke bare ble denne dårlig behandlet av en vakthavende lege, men det var heller ingen ansvarlige ved den aktuelle avdelingen som tok tak i problematikken etter at de var informert om den.

Når man tenker på disse tingene kan man vel kanskje spørre seg selv hvem som er mest ansvarlig for overgrep og "overgrep" i psykiatrien og hvor dårlig det egentlig står til med det psykiatriske helsevesnet i AS Norge. En ting er sikkert, at de tallene og overgrepshendelsene som ofte blir tillagt psykiatrien og som media ofte henger ut psykiatriske institusjoner for, er ikke nødvendigvis på psykiatriens kappe. Det er svært mange andre aktører inne i bilde, og ansvar bør fordeles på flere nivå. Det blir litt for enkelt å bare si at det er for mye tvang i psykiatrien og så gjøre denne institusjonen i helsenorge til hakkekylling, selv om dette naturligvis er svært bekvemmelig for media.....