Hverdagen til de aller fleste suser forbi i et tempo som ikke ligner grisen. Om man deler livet med noen eller om man er alene har sjelden noe å si, livet krever sitt uansett, jobb, studier, trening, hobbyer, sosialer aktiviteter, vennskap som skal pleies, familie som skal ha sitt, tiden passerer fortere enn man egentlig klarer å følge med. Det er så jeg av og til lurer på hvorfor tiden har det så travelt. Hva skal den egentlig rekke?? Vel uten å falle i den filosofiske grav, i dag hadde jeg et av de små dyrebare øyeblikkene som gjør livet så innmari verd å leve. På veg fra Trondheim til Vågå kjørte vi i dag over Dovrefjell idet solen stod opp, og hvilket utrolig fantastisk flott skue. Det fantastiske med dette øyeblikket var ikke soloppgangen i seg selv, men det faktum at min kjære hadde tid til å stoppe opp så vi kunne se på mens solen stod opp pluss få tatt noen bilder. Et sånt utrolig deilig lite pusterom i en ellers hektisk hverdag. Et lite øyeblikk hvor det bare er vi to som eksisterer og ingenting annet som jobb, forventninger og mas. Under følger noen bilder fra den fantastiske soloppgangen over Dovrefjell:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar