En treningspartners uvurderlige verdi...

Vi kjenner vel alle til hvor innmari tungt det er å komme igang med å trene etter å ha hatt "pause" i en lengre (uspesifisert) periode. Jeg meldte meg inn på 3T i september i fjor, og til tross for sporadiske treningsøkter faller jeg nok likevel inn i kategorien "Støttemedlem". Til stadighet tenker jeg at i morgen, da skal jeg begynne. Så kommer morgendagen, jeg har ikke begynt så da tenker jeg neste uke, da skal jeg begynne. Og sånn har jeg holdt på siden september (i 4 mnd faktisk) og jeg har fortsatt ikke klart å komme i gang. Man skulle jo ikke tro at det var så vanskelig å rote seg ut døren, men unnskyldningene mine tar omtrent ingen ende, det er for kaldt ute, det er for langt å gå, det er for mye folk på treningssenteret (og dette er faktisk en høyst reell unnskyldning!!!), det snør, det regner, jeg må jobbe, jeg har ikke lyst, jeg gidder ikke.....Åjadda, vi kjenne vel disse unnskyldningene så altfor godt. Men til tross for at jeg stort sett ikke gidder så har jeg veldi lyst, og det er helt sant. Jeg vil veldi gjerne komme meg på 3T en tur for å delta på en spinningtime, springe mine 5 km på tredemølla, løfte litt vekter eller svømme noen lengder i bassenget. For alt dette er jo rett og slett kjempemorro. Det er her en treningspartner kommer inn i bildet. For med en treningspartner så har man noen å gjøre en avtale med, noe som igjen gjør det litt mindre sannsynlig at alle ens svært så innarbeidede og gode unnskyldninger får grep. Det er jo slett ikke nødvendig å kjøre hele økten sammen med en makker, man kan jo bare avtale å delta på en spinningtime sammen. Det er faktisk nok til å få liket ut gjennom døren og inn på treningssenteret. Så kan man jo kjøre sitt eget treningsopplegg før den avtalte timen sammen:)))

Dette har i alle fall funket for meg....i dag... så håper jeg at jeg kan spore en effekt også på litt lenger sikt:)